
Veien som elefantbestemor husker
Om historien
Tørketida er her, og elva har tørket ut. Den lille elefanten Nia går en lang vei etter den eldgamle elefantbestemoren, som finner vann under bakken fra hukommelsen. Denne gangen husker Nia veien i hjertet.
Åpne i LesereiretLes første side
Elva som klukker og skvulper er den lyden Nia liker aller best.
Hun rullet opp snabelen og sprutet – pfsj! – opp en hel rekke vanndråper.
Bestemor sto ved siden av og viftet sakte med de store ørene.
Dette tar barnet med seg
Bli kjent med tørketid og dyrenes vandring og de eldres visdom
Greit å vite for foreldre
Bli kjent med tørketida på den afrikanske savannen og elefantenes vandring: Flokken ledes av den eldste hunnelefanten, som husker vannkilder hun har besøkt for veldig lenge siden og langt unna. Elefantene lukter seg fram til vann og graver fram grunnvann med føttene og snabelen i sanden i en elvebøy i det tørre elveleiet. Trær ved elva som fortsatt er grønne, viser at røttene når ned til vann under bakken. I tørketida er det veldig varmt om dagen, så flokken går ofte tidlig om morgenen, om kvelden og om natta, og de roper til hverandre med veldig lave rumlelyder. Elefantene kaster jord på seg for å skjerme seg mot solen. Noe som skinner og dirrer på bakken langt unna og ligner vann, kan bare være en luftspeiling som oppstår når lyset bøyes gjennom luft med ulik temperatur. Barna kjenner også på de eldres visdom og minner som gis videre fra generasjon til generasjon.





